GRØNNE JENTER

Blogg

  • Den nye klimaministeren, Sigrun Aasland, er lei ungdom som synes det ikke skjer nok på klima. Jeg er lei klimaministere som sier sånt.

    Det er vel og bra at Støre har fått en ny grønn minister. Sigrun Aasland har tatt over rattet og skal sakte, men sikkert lede oss inn i en trygg og stabil grønn omstilling. Omstillingen skal ta den tiden den trenger, men samtidig skal vi også fortsette å utvinne, og lete etter olje så lenge det er mer olje å finne. 

    Ved første øyekast liker jeg planen til Aasland. Vi skal bruke tid på å omstille oss, og fortsette å tjene penger mens vi gjør det. Vi skal ikke skynde oss, men gå grundig til verks. Det høres ut som en ministers våte drøm. 

    Problemet er at vi har skinnsykt dårlig tid.

    Klimaendringene er her. I form av flom, hetebølger og mennesker på flukt. Dett er utfordringer Parisavtalens mål skulle verne om. Målene Aasland peker på som en trygghet, og et svar til ungdommer som mener det ikke skjer nok.

    Hun mener vi kan få til alt. Grønn omstilling og oljeleting i en skjønn harmoni. 

    Det er her hun mister meg. 

    Det er ikke tvil om at Norges posisjon i Europa har endret seg etter at det brøt ut krig i Europa, med tanke på vår rolle i olje- og gassvirksomheten. Vi er en viktig eksportør, og dermed hviler og et nytt ansvar på oss. Likevel har dette ansvaret flere sider. Vi står oppe i to parallelle kriser, krig og klimaendringer. Kriser med to ulike behov.

    Aasland har ved flere tidligere anledninger uttalt at Europa trenger norsk olje og gass, sett i lys av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen Europa står overfor. Likevel har hun, i en fersk kronikk i Stavanger Aftenblad uttalt at «ingen av de nye feltene vi planlegger for nå, vil ha noen effekt på den kortsiktige energikrisen vi står i». Hvorfor bruker da regjeringen energikrisen i Europa som unnskyldning for disse nye feltene? I samme kronikk skriver Aasland at vi verken trenger eller tåler nye oljefelt. Hva mener hun egentlig? Er Norges nye klimaminister en ulv i fåreklær? 

    I tillegg peker EU, vår viktigste handelspartner, gang på gang på at tiden for grønn omstillingen er nå. At fossilt hører fortiden til, og at fornybart er fremtiden. Våre naboer nedover i Europa vil ha “hjemmelaget” ren energi, både fordi det gir dem større energisikkerhet, og fordi det kutter utslipp. Vi må ta innover oss denne realiteten, og grunnhensynet bak EUs nye strategier. 

    Jeg er skuffet over Støres nye klimaminster. Jeg er skuffet over at hun taler med to tunger, og at hun lett nedlatende sier at hun er lei av unge som er lei av at det ikke skjer nok. 

     

  • Gondol på Jostedalsbreen- make nature great again, er mer som å make norsk natur grief agian..

    Isbreene smelter, naturen bygges ned og klimaet endrer seg i rekordfart. La oss borre oss ned til grunnfjellet ved foten av en av Norges mest unike nasjonalparker, og frakte tusenvis av turister opp, slik at alle som vil kan se den smeltende breen på nært hold. Slik jeg ser det burde vi heller borre oss ned i kjernen av hva norsk natur er, og hvordan, og hvorvidt vi skal selge det som et produkt for turister i fremtiden. Vi bygger norsk natur ned i rekordfart, og jeg lurer på når grensa er nådd? 

    Det at det akkurat nå vurderes å bygge en gondol bane på Jostedalsbreen er skremmende av flere grunner. Det er skremmende fordi driften er avhengig av en jevn strøm av turister, som reiser med forurensede fly og skip fra andre siden av kloden. Det er skremmende fordi vi ødelegger uberørt natur, et fristed for både dyr og mennesker. Det er skremmende fordi vi nok en gang setter økonomisk profitt, foran verdien av uberørt norsk natur.  

    Det er likevel ikke til å stikke under stol at turister er en god inntektskilde for mange norske kommuner. I fjor sommer jobbet jeg på en turisthytte langt til fjells, der det likevel var mulig for turister å komme seg til på vei. Flere ganger i løpet av sommeren kom det busser proppfulle av cruise turister for å se og føle på det norske hyttelivet. Vi stod på rekke og rad, og serverte hjemmelagde vafler med syltetøy og brown cheese til smilende og takknemlige amerikanere og briter. Videre satte turstiene seg ved de gamle trebordene, tok en bit av vaffelene og ca hundre bilder og rullet tilbake ned i fjorden. De hadde fått oppleve det de trodde var ekte norsk hytteliv. 

    Denne opplevelsen, dette produktet om å selge autentiske norske naturopplevelser til turister fra verden over er en økende praksis i flere norske kommuner. Jeg skjønner godt hvor det kommer fra. Vi fikk solgt haugevis med vafler de dagene turistene kom, i tillegg var det på mange måter fint å vise frem det som var typisk norsk. Likevel stiller jeg med spørrende til hvor høy pris vi er villige til å betale for å bygge ned norsk natur, for å vise frem til turister. Utbygging av uberørt natur er et økende problem i Norge. Et problem fordi vi spiser opp av det som er selve livsgrunnlagte vårt. Ikke bare når det gjelder naturen ytelsesevne av praktiske årsaker, men også fordi vi ødelegger et fristed for både mennesker og dyr. I likhet med turistene, vil de fleste av oss nordmenn at komfort og naturopplevelser skal gå hånd hanske. Mange nordmenn vil ha store hytter, med hundre fasiliteter og gode bakker med mange heiser og turister vil oppleve norske fjell i sneakers og paljetter. Er det slik vi ønsker å både vise frem, og benytte oss av norsk natur?

    Jeg synes det er på høy tid at vi snakker om hva vi synes kjernen av norske naturopplevelser skal være. Kanskje det er nettopp den enkeltheten, turen, veien er målet eller noe sånt vi bør satse på?

    Jeg synes det er viktig at vi er gjestfrie og imøtekommende – men vi må også tørre å sette grenser. Norsk natur kjennetegnes av store, åpne, uberørte områder – der vi kan bevege oss fritt over flere dager. Det er nettopp denne frie naturen som er i ferd med å forsvinne. Og når den er borte, er det ikke lenger noe ekte å vise frem.

    Nok er nok. Vi må tenke nytt om hvordan vi selger norsk natur som produkt – og begynne å respektere og forholde oss til de vernede naturområdene vi har igjen.

    Xoxo Sofie

  • Hvorfor skal jeg bry meg om en Isbre?

    Pappa hadde sommerjobb som brefører da han var ung. Det ville jeg også gjøre når jeg ble stor tenkte jeg da jeg var mindre. Etter hvert som jeg ble litt eldre begynte jeg å tvile på om det i det hele tatt var noe vits i å investere tid og penger i bre, i den overopphetede verdenen vi lever i i dag, der breene uansett smelter vekk i rekordfart. Hvorfor skal jeg gidde å lære om noe som snart vil forsvinne? Denne sommeren passet det seg likevel å ta et brekurs, og forrige uke var en venninne og jeg fem dager på bre. Kjennes det verdt det, og hvorfor skal jeg bry meg om en isbre? 

    Brekurset ble holdt på nigardsbreen, en arm av jostedalsbreen og kanskje en av de mest besøkte brearmene  i hele Norge. Hvert år registreres det at rundt 160 000 turister besøker nigardsbreen. Det kommer folk fra hele verden for å både se, kjenne og gå på det som en gang formet verden rundt oss, men som i dag kun ligger som en rest og et vitne på en tid der naturen en gang fikk herje fritt. I tillegg til at det registreres mange turister på nigardsbreen, er registreringen av sprengte varmerekorder i verden blitt hverdagskost i mediene..

    På tross av alle folkene som besøkte breen føltes det likevel utrolig øde å gå rundt på breen. Jo lengre innover man gikk, desto mer isolert ble man og man fikk en følelse av å gå i en is labyrint man måtte huske hvor man kom fra for å ikke gå seg vill mellom sprekkene. Det var også kult å se oppover de bratte fjellsidene å se hvordan isen en gang hadde formet dalen vi nå stod i, men det var også noe ganske trist med å være på breen, fordi man ble minnet på at den snart vil forsvinne.   

    Da vi gikk opp mot breen forrige uke prøvde jeg å tenke på hva jeg egentlig synes er trist med at isbreene forsvinner. For min by-personlighet er det i grunn ett fett om de breene ligger der eller ikke, jeg merker jo ikke noe til dem når jeg lever Oslo-livet. Ser jeg på smelting av breene på et mer personlig plan synes jeg det er trist fordi jeg har vokst opp med å bli tatt med på bre med familien min, og tanken på at den opplevelsen, og muligheten holder på å smelte vekk er jo trist i seg selv. Men det er så mye andre ting som skjer i verden, at jeg kanskje bare må leve med den tristheten, og heller fokusere på de forandringene som er mer akutte for verden akkurat nå….

    Likevel klarte jeg ikke helt å legge sorgen over at breene smelter helt fra meg, og hvorfor jeg synes det er viktig å tenke over. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake innså jeg at mye av min isbreesorg og nostalgi bunner i symbolikken bak at isbreene våre smelter. Breene har formet hele landet, og grunnen vi står på. De vitner om en tid der naturen var i full kontroll, og verden stoppet opp på grunn av dens dominans. I dag derimot, ligger de bare som en våt katt i enden av mange av Norges daler, som en attraksjon, et minne og en scene for kule bilder på instagram. 

    Det er mye sykt som skjer i verden om dagen, og isbreer er kanskje det jeg tenker minst på når jeg er hjemme. Likevel synes jeg det er viktig å huske på, og minne oss på at måten vi lever på, og konsekvensene av klimaendringene også er at mektig natur blir svak, og det sier kanskje litt om hvor mye makt vi mennesker har? Både til å skade, og til å reparere det vi holder på å ødelegge….

    sofie

  • Legaliser humankompost nå!

    Hei bloggen! 

    Jeg heter Nora. Jeg er 26 år gammel og grønn. Jeg skal presentere meg og min reise gjennom miljøengasjert oppvåkning, intenst politisk engasjement, dundrende aktivisme-smell og forsiktig gjenopplivning ved en senere anledning. 

    Nå vil jeg først fortelle at jeg føler på mye politisk håp om dagen. Det er kanskje ikke en setning du hører så ofte for tiden? Det betyr ikke at jeg ikke er bekymret for Iran, Gaza, Trump eller dieselkameratene på Stortinget. Men i det siste har jeg samlet på små kilder til håp. Det er vår. Det blir grønt i år også. (Ja, våren kommer for tidlig, ikke ødelegg den gode stemningen enda…) 

    Et bakgårdsloppis i borettslaget minner meg på at både rett under og ved siden av meg bor det folk jeg sjelden hilser på som også vil ha fellesskap, klimakutt og vintageboots. 

    I den tyske delstaten Baden-Württemberg har flertallet av 11 millioner innbyggere valgt trygg grønn styring og fornybar energi i møte med Trump og høye oljepriser. Cem Özdemir fra De Grønne ble valgt som den andre grønne ministerpresidenten på rad, 

    I den tyske delstaten Baden-Württemberg har flertallet av 11 millioner innbyggere valgt Cem Özdemir fra De Grønne som ministerpresident. I møte med Trump og høye oljepriser vant hans budskap om trygg grønn styring og fornybar energi fram. 

    I Ungarn har de kastet Orban ut på gata. Marienlyst skole har anlagt en stor kjøkkenhage som tverrfaglig læringsarena. Små og store seire lyser opp hverdagen min. Og sakte men sikkert kommer gnisten tilbake.

    Gnisten og jeg har hatt det litt tøft de siste årene. En av grunnene til at jeg mista gnisten for noen år siden var at jeg sluttet å bare henge med folk med gnisten. Jeg begynte å henge med folk som flyr på helgeturer til London, og da ryker gnisten med en gang. I det siste har jeg chaset gnisten ved å se på folk med mye gnisten på internett. Folk med skjegg og dinglete øredobber som bor på kollektivgård og lever for naturen. Hvis de kan dyrke permakulturrødbeter, kompostere døde dyr og oppdra barn i naturen så kan vel jeg for svingende ta toget til Erasmus-utveksling i Sør-Tyskland! 

    Her tenkte jeg å dele noen sære kulturuttrykk som kanskje kan gi deg samme effekten. 

    Sære kulturuttrykk som kanskje kan inspirere til grønn handling:

    Radical Neighbouring – The Farm Where Nothing is for Sale av Campfire Stories

    Denne dokumentaren om en bondegård som gir bort all maten de lager til naboene sine, rørte meg. Den minte meg på at selv om kapitalismen forteller oss at vi bør være kalde, profittmaksimerende egoister, så ligger det en spirituell belønning i å motstå dette presset. (Obs: For ordens skyld. Jeg har ikke sett resten av innholdet på YouTube-kanalen Campfire Stories og vet ikke om det er bra. Jeg ser at de har litt innhold om naturlig fødsel. Det er ikke sikkert jeg heier på det som blir sagt der.)

    Compost Me! av Gazelle Gaignaire

    Her blir det sært. Denne dokumentaren på ARTE handler om å kompostere døde mennesker. I dag kremeres eller begraves de fleste av oss. Kompostering er et økologisk alternativ som tillater oss å vende tilbake til kretsløpet og bidra med næring. I dokumentaren følger vi noen av aktivistene som jobber for legalisering av humankompost. Blant disse er en sukkersøt kvinnelig fransk begravelsesagent som jeg ikke kommer til å glemme med det første. Dokumentaren overbeviste meg. Legaliser humankompost i Norge nå! 

    Naturfilosofi av Sigurd Hverven er en bok om filosofi for naturen for deg som ikke er vant til å lese filosofi. Hverven viser hvordan menneskesentrisk natursyn har formet systemet vi har i dag, og hvordan vi kan komme oss videre. Da jeg leste den følte jeg meg trøstet, inspirert og utfordret. Kanskje den kan gjøre det samme for deg. 

    Lykke til med gnisten!


    PS: Jeg vil lage et grønt kart over Oslo. Hvor er de gode bruktbutikkene, ombruksbodene og andelsgårdene? Kommenter innlegget eller send oss et tips på gronnejenter@gmail.com 🙂

    PPS: Vil du skrive gjesteinnlegg om noe som inspirerer deg? HMU.

  • Vi introduserer Grønn Vibe Check

    Spalten der vi introduserer noe som er en Vibe, og sjekker om den er grønn

    Hva tenker du på når jeg skriver “grønn jente”? Dette snakka Nora og jeg om mens vi slukte Palak Paneer og øl i skyggen på Punjab Tandoori en svett juni ettermiddag i fjor. Vi var helt i oppstarten og idéfasen av Grønne Jenter 2, gira, og snakka i munnen på hverandre om alt vi kunne skrive om. Vi ramsa opp ting som grønnvasking av deadstock-materialer i motebransjen, bygningsmaterialer, samvittighet, togferier, pliktfølelse, shampobar, fermentering, bærenett, ta-med-kopp-rabatt, surdeig, kombucha, økologisk kjøkkenspray – 

    Før en av oss (mest sannsynlig Nora) stoppa opp og sa «Vent litt, ER kombucha GRØNT?» Det var stille et par sekunder før vi landa på: Nei? Kombucha er definitivt en Vibe, men er det en Grønn Vibe? Har vi havna på et spor der alt som viber Granola Girl også viber grønt, og i så fall, stemmer det?  Scorer hjemmelaga müsli og kildesortering likt på grønn-ugrønn-skalaen? Eller er hjemmelaga müsli selvrealisering for influensere med for mye tid? 

    Hadde vi blanda sammen grønne ting med alle ting vi liker?  Svaret var kanskje ja. Men selv om mye av dette ikke kan stemples som grønt*, er de ikke direkte ugrønne heller. Klimanøytale, som noen også sier.

    På samme måte som (nesten) alle voksne jeg kjenner sier «Ja, vi får se på det, ta en vurdering» hver gang jeg foreslår noe, hjemme eller i arbeidslivet, enten det gjelder lovdata eller lånesøknader, innvilgelse av stipender, realkostnader og ROS-analyser, er det nå min tur til å Ta En Vurdering. Eller en Vibe Check, om du vil. Så her kommer Grønn Vibe Check, der vi presenterer noe som er Vibe, og sjekker om den er grønn. 

    *Dette er jo sakens kjerne: Hva er gRønT? Her kan det selvfølgelig argumenteres i absolutt alle retninger, jeg blir sliten av tanken. Kan man argumentere for at hjemmelagd müsli ikke trenger engangsemballasje? Men på andre siden strøm til oppvarming av ovn. Som jo også butikkmüsli også gjør. Bare at den er lagd i større kvantum. Og det er kanskje mer effektiv strømbruk? (Jeg orker ikke) Jo mer jeg tenker på det, jo verre blir det. Ingenting er svart/hvitt (eller grønt/ugrønt, hehehe hehehe sorry). 

    Hva som ER grønt per def har jeg ikke tenkt til å prøve å svare på. MEN denne spalten trenger en ramme. Jeg trenger noe å forholde meg til og spalten trenger en slags forutsigbarhet. Så nå befinner jeg meg i den situasjonen at jeg må prøve å definere noe:

     Jeg tenker at det må oppfylle et eller begge av disse punktene: 

    1. Det har positiv påvirkning på klima og/eller miljø, men den trenger ikke være stor. Det bidrar til redusering av utslipp. Dvs at klimanøytralt ikke er godt nok i denne spalten.
    2. Det er et grønnere alternativ til noe som allerede eksisterer/gjøres, og som kommer til å fortsette å eksistere/gjøres innafor rimelighetens grenser (hva vanlige folk gjør til vanlig)*

    Foreløpig forholder jeg meg til disse relativt vage punktene. Det kommer ikke til å gi 100% mening hele tida. Her er det ingen fagfellevurdering (hvor er dere, @grønnegutter?). Gjør dere klare for disclaimers. 

    EKS: Surdeig

    Oppfylles punkt 1? Nei, surdeig bidrar ikke positivt til klima eller miljø. Det faller i kategorien klimanøytral, som vi har definert som ikke bra nok i denne spalten. 

    Oppfylles punkt 2? Nei, surdeig er ikke et direkte alternativ til noe annet med mye utslipp.

    Vudering: Grønt? Nei. Vibe? Definitivt. 

    Xx Lydia

    *Jeg kan ikke si at å fly til Italia fem ganger i året er grønt fordi det er et grønnere alternativ enn å fly privatfly til Italia fem ganger i året, ei heller si at det er grønt fordi det er grønnere enn å fly til Italia seks ganger i året, da hverken privatfly eller seks turer er noe vanlige folk gjør til vanlig. Og det kan jeg bestemme fordi dette er min spalte. 

  • Året jeg oppdaget plarn

    Velkommen til 2016, året jeg oppdaget “plarn”. Ikke hørt om? Det skulle jeg ønske jeg heller aldri hadde gjort. “Plastic yarn” er hjemmelaget garn laget av oppklippet plastavfall. “En genial måte å bruke overflødige plastposer” tenkte jeg. I løpet av en intens periode strikket jeg alt fra blomsterpotter til sandaler. Erkjennelsen om at sandalene aldri kan brukes uten å frigjøre masse mikroplast kom ganske rett etter jeg hadde festet den siste remsen med søppelpose.

    Stolt sandaldesigner på Natur og Ungdoms landsmøte
    Kreativ bruk av feilproduserte matavfallsposer
    Blomsterpotteovertenning

    Interessen for plarn kom som en del av en større omveltning i mitt liv: oppdagelsen av Zero Waste-bevegelsen. En veldig pen dame på YouTube overbeviste meg om at mitt beste bidrag til miljøkampen var å slutte å produsere søppel. Den sommeren så jeg utallige videoer om mensenkopper, og entusiasmen varte lenge nok til at jeg malte meg rosa på halloween. Av en eller annen grunn var det ingen som tok referansen??

    Whats not to get??

    Høsten 2016 dro jeg på mitt første lokallagsmøte i Natur og Ungdom. Jeg ville gjerne dele min nye interesse for Zero Waste med andre likesinnede, og håpet at dette kunne gi meg anledning til å snikskryte av den fine blomsterpotta jeg hadde strikket av Rema 1000-poser. Det viste seg imidlertid at noe av poenget med å organisere seg var å slippe å strikke en bedre verden. I Natur og Ungdom var alle opptatt av LoVeSe (oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja). Ingen ville bli med på min plarn-misjonering. I stedet dro jeg på sommerleir i Lofoten, nakenbadet i midtnattssol med mine nye venner, ble avstandsforelsket og hadde allsang med gamle arbeidersanger. Jeg malte banner, møtte politikere, arrangerte seminar og lærte om politikk og bærekraft. Tiden i Natur og Ungdom ga meg tro på endring gjennom fellesskap. Da vi vant kampen om oljeboring i LoVeSe trodde jeg på at engasjement nytter. Vi kan gjøre en forskjell. 

    Følelsen av fremtidshåp og tilhørighet har falmet med årene. Nyhetssakene om skolestreik har blitt erstattet av krig, polarisering, individualisme på speed og påfølgende nummenhet. 

    En del av meg vil bare reise tilbake til 2016, da jeg kunne lage dyi-tannkrem og føle at jeg endret verden med natron og peppermynteolje. Det er så herlig naivt, men det bidro også til et pågangsmot og et håp jeg har savnet i ettertid. Det er allikevel Natur og Ungdom som kan ta mesteparten av æren for min fremtidstro i denne perioden. Delvis fordi politisk arbeid kan føre med seg større endringer enn enkeltpersoner kan få til alene. Aller mest fordi jeg aldri følte meg alene i Natur og Ungdom.

    Dette er grunnen til at jeg er med på å starte opp Grønne Jenter igjen. Jeg trenger et fellesskap, og det er det dette bloggkollektivet har blitt for meg. Det siste året har Nora, Lydia, Sofie og jeg møttes og snakket om plarn, tørrsjampo i pulverform, flyskam, organisasjonsliv og loppisshopping. Vi har ikke løst noen verdensproblemer. Vi har bare vært sammen om å le av rare ting vi gjorde i 2016, og vært sammen om å drømme om alt vi kan få til i 2026. Min drøm er at flere kan bli med på dette fellesskapet, fordi jeg tror vi alle trenger det. Så jeg er veldig takknemlig for at du leser dette. Det føles bra å vite at vi er flere<3

    xoxo Hilja

  • Grå og glad i 2026…bitter sweet??

    Grå og glad i 2026…bitter sweet??

    Akkurat nå er jeg i Bolivia, jeg har flydd til andre siden av kloden, busser gjennom Sør-Amerika og tar fly der strekningene er litt lengre. Jeg spiser kjøtt nesten hver dag her, og kjøpte meg nye t-skjorter fra Cubus før jeg dro. Kan jeg i det hele tatt kalle meg en grønn jente?

    Reiser jeg litt tilbake i tid, til da var jeg var ca. tolv år hadde jeg nok ikke kalt 2026-versjonen av meg selv særlig grønn. Da jeg var tolv år meldte jeg meg inn i grønn ungdom, og ut av fotballklubben fordi de ble sponsa av Eqinor og vi spilte på kunstgress… Jeg ble vegetarianer, kjøpte alle klærne mine brukt og begynte å gråte da jeg var på Gardermoen. På mange måter er jeg litt imponert over at jeg var SÅ dedikert, men heller ikke så veldig overrasket over at den enorme dedikasjonen sakte, men sikkert har dabbet litt av.

    Jeg tror det skyldes primært to ting. For det første tror jeg tolv år gamle meg levde en VELDIG streng og moraliserende livsstil som var alt annet enn bærekraftig og sunt i lengden. Det var altoppslukende og strengt, og noe jeg har brukt litt tid på å løsrive meg fra. Jeg tror det er viktig å leve grønt, men uten at du kutter og ofrer alt for mye. For fotball er gøy, og det synes jeg man skal spille, også kan man heller endre det politisk parallelt. Klær er bra å kjøpe brukt, men det å kunne kjøpe seg en bukse og t-skjorte som passer en gang i blant synes jeg burde være en selvfølge. Det samme gjelder kjøtt. Det finnes så mange ulike måter å produsere kjøtt på, og lokal produsert norsk kjøtt, i moderate mengder, kombinert med et vegetarisk kosthold synes jeg også burde være lov. 

    Jeg tror og kampviljen min har dabbet litt av på grunn av manglende politisk vilje og handling fra de store partiene, olje olje olje er som grillet inn hodene på de mektigste politikerne i verden, på tross av at vi vet at vi står overfor den største økologiske kollapsen og klimakrisen i historien. I tillegg har verden blitt et kaotisk sted de siste ti årene, og det å endre hele økonomien til fornybart er både omfattende og dyrt. Men perspektivet om at olje er med på å gjøre verden mer ustabil glemmes gang på gang i de store beslutningene, og perspektivet om at å fortsette med fossilt vil bli dyrere for samfunnet i lengden blir gang på gang gjemt.

    Jeg synes det er viktig å si at jeg ikke vil at vi skal gå over til fornybart fordi jeg synes det virker lett som en plett, men fordi det er helt nødvendig. Vi er nødt til å innføre drastisk politisk endring, for å verne om vår felles fremtid som allerede har begynt å oppleve konsekvensene av fatal klimapolitikk. Og Norge, med alle våre enorme ressurser burde tørre og gå frem som et eksempel, og bruke ressursene våre til å bane vei inn i en fornybar verden. 

    I den verden vi lever i i dag, føles det ganske feigt og teit å si at jeg ikke orker å engasjere meg mer. Jeg er ikke en klimaversting,og jeg spiser fortsatt ganske grønt og kjøper lite klær, men jeg kjenner, eller har kjent på, en voksende motløshet de siste årene…hva er poenget??

    Det er her grønne jenter 2.0 kommer inn for min del. Når Nora, Lydia, Hilja og jeg har møttes har vi vel vært ganske enige om at vi er lei av å være moraliserende og følge prosjekt perfekt grønn jente til punkt og prikke. Vi er alle enige om at tiden er inne for å redefinere hva det vil si å være en grønn jente i 2026. 

    For i den verdenen vi lever i i dag føles det både viktigere enn noen gang å engasjere seg, og mer demotiverende enn noen gang å kjempe for vår felles fremtid.

    Etter at jeg i fjor skrev et innlegg i VG om denne motløsheten var responsen enorm og jeg forstod at vi er mange som kjenner på den samme motløsheten overfor klimapolitikken i verden. Derfor tror jeg det er viktig å ta tak i hvordan vi kan gjøre klimaengasjement hot igjen, og få det til å vare, engasjere og ikke minst være gøy!!

    Så selv om jeg kanskje ikke er en grønn jente gjennom øynene til tolv år gamle meg, er jeg gråere og gladere, og vil finne ut av hvordan jeg kan bli litt grønnere igjen, og fortsatt være glad.

    Jeg gleder meg til å utforske hva det vil si å være grønn jente i 2026, og finne mer ut av hvordan man kan leve grønt, uten å bli en total grønnskalle….

    Until next time, xoxo Sofie 

  • GRØNNE JENTER ER TILBAKE

    2026 ER I GANG OG DET ER VI OGSÅ

    Grønne jenter startet som rosablogg i 2015 for å inspirere til grønne livsstilsvalg, og traff tidsånden med et smell. Bloggen besto av unge jenter som skrev om alt fra menskopper og halloumi til togferier og plastfrie sexleketøy. De inspirerte tusenvis av lesere til å leve grønnere med et budskap om enklere liv og grønn luksus.

    Ti år senere har verden forandret seg. Siden sist har selskaper med fet profitt fortsatt å tjene penger på fossilt. Samtidig fortsetter de å fortelle oss at det er vi som forbrukere som må redde verden i et system som er rigga mot oss. Mange unge føler seg desillusjonerte, gaslighta, eller rett og slett overveldet. Tidsånden er midt i mot, men behovet for grønne, progressive stemmer er større enn det noen gang har vært.

    Derfor relanserer vi nå Grønne Jenter.

    Vi er en ny generasjon grønne jenter – i generasjon Greta Thunberg – som samles i et tekstkollektiv for å utforske hva det betyr å være en grønn jente i 2026. Vi kommer fra ulike deler av miljøbevegelsen: vi har erfaring med aktivisme gjennom musikk, politikk, mote, finans, i spaltene og på gata. Vi tror på at personlig livsstil og politikk henger sammen.

    Vi er lei av å doomscrolle alene i algoritmestyrte medier. Vi orker ikke at man enten må være klimaengel eller klimasynder. Derfor vil vi utforske de vanskelige spørsmålene . For hvordan kan man egentlig være grønn over tid uten å brenne lyset i begge ender?

    Vi føler oss ferdige med influensere som grønnvasker yogaretreaten sin på Costa Rica, og bedrifter som påstår at de er grønne, men som handler stikk i strid av det de mener. Grønne jenter vil skrive om det som faktisk er grønt, og utforske hvordan man kan få klimaengasjementet til å vare. 

    Vil du bli med videre? Meld deg på e-postlista vår HER (vi lover å ikke spamme)

    xx Sofie Sinnes, Hilja Løvvik, Nora J. Heyerdahl og Lydia Ø. Nesje

  • Hva er en grønn jente i 2025?

    Hvordan responderer grønne jenter på fascistiske kupp?

    Hva er grønt og hva er grønnvasking i 2025?

    Siden sist har det skjedd mye i debatten om klima, miljø, natur og personlig ansvar.

    Vi er en gjeng som skal gjennopplive Grønne Jenter vol 2 (gen z takeover) og lurer på – hva tenker du? Kan man drive «grønn rosablogg» i 2025 med god samvittighet? Hva mener du? Vil du skrive gjesteinnlegg, eller bli med? Send oss en mail til  gronnejenter@gmail.com med ditt svar. Det kan være tekst, en tiktok, en sang, you name it.

    Xoxo Green Gruffalo-girl

  • Tilgi oss vårt daglige svinn

    Følelsen av gjenkjennelse kom krypende opp på meg da jeg så fotograf Luca Kleve-Ruuds utstilling “Vårt daglige svinn”. 1000 bilder av maten familien hans kaster hver dag kunne like gjerne vært bilder av min families matsvinn.  

    (mer…)