Velkommen til 2016, året jeg oppdaget “plarn”. Ikke hørt om? Det skulle jeg ønske jeg heller aldri hadde gjort. “Plastic yarn” er hjemmelaget garn laget av oppklippet plastavfall. “En genial måte å bruke overflødige plastposer” tenkte jeg. I løpet av en intens periode strikket jeg alt fra blomsterpotter til sandaler. Erkjennelsen om at sandalene aldri kan brukes uten å frigjøre masse mikroplast kom ganske rett etter jeg hadde festet den siste remsen med søppelpose.
Interessen for plarn kom som en del av en større omveltning i mitt liv: oppdagelsen av Zero Waste-bevegelsen. En veldig pen dame på YouTube overbeviste meg om at mitt beste bidrag til miljøkampen var å slutte å produsere søppel. Den sommeren så jeg utallige videoer om mensenkopper, og entusiasmen varte lenge nok til at jeg malte meg rosa på halloween. Av en eller annen grunn var det ingen som tok referansen??
Høsten 2016 dro jeg på mitt første lokallagsmøte i Natur og Ungdom. Jeg ville gjerne dele min nye interesse for Zero Waste med andre likesinnede, og håpet at dette kunne gi meg anledning til å snikskryte av den fine blomsterpotta jeg hadde strikket av Rema 1000-poser. Det viste seg imidlertid at noe av poenget med å organisere seg var å slippe å strikke en bedre verden. I Natur og Ungdom var alle opptatt av LoVeSe (oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja). Ingen ville bli med på min plarn-misjonering. I stedet dro jeg på sommerleir i Lofoten, nakenbadet i midtnattssol med mine nye venner, ble avstandsforelsket og hadde allsang med gamle arbeidersanger. Jeg malte banner, møtte politikere, arrangerte seminar og lærte om politikk og bærekraft. Tiden i Natur og Ungdom ga meg tro på endring gjennom fellesskap. Da vi vant kampen om oljeboring i LoVeSe trodde jeg på at engasjement nytter. Vi kan gjøre en forskjell.
Følelsen av fremtidshåp og tilhørighet har falmet med årene. Nyhetssakene om skolestreik har blitt erstattet av krig, polarisering, individualisme på speed og påfølgende nummenhet.
En del av meg vil bare reise tilbake til 2016, da jeg kunne lage dyi-tannkrem og føle at jeg endret verden med natron og peppermynteolje. Det er så herlig naivt, men det bidro også til et pågangsmot og et håp jeg har savnet i ettertid. Det er allikevel Natur og Ungdom som kan ta mesteparten av æren for min fremtidstro i denne perioden. Delvis fordi politisk arbeid kan føre med seg større endringer enn enkeltpersoner kan få til alene. Aller mest fordi jeg aldri følte meg alene i Natur og Ungdom.
Dette er grunnen til at jeg er med på å starte opp Grønne Jenter igjen. Jeg trenger et fellesskap, og det er det dette bloggkollektivet har blitt for meg. Det siste året har Nora, Lydia, Sofie og jeg møttes og snakket om plarn, tørrsjampo i pulverform, flyskam, organisasjonsliv og loppisshopping. Vi har ikke løst noen verdensproblemer. Vi har bare vært sammen om å le av rare ting vi gjorde i 2016, og vært sammen om å drømme om alt vi kan få til i 2026. Min drøm er at flere kan bli med på dette fellesskapet, fordi jeg tror vi alle trenger det. Så jeg er veldig takknemlig for at du leser dette. Det føles bra å vite at vi er flere<3
xoxo Hilja
Legg igjen en kommentar