Akkurat nå er jeg i Bolivia, jeg har flydd til andre siden av kloden, busser gjennom Sør-Amerika og tar fly der strekningene er litt lengre. Jeg spiser kjøtt nesten hver dag her, og kjøpte meg nye t-skjorter fra Cubus før jeg dro. Kan jeg i det hele tatt kalle meg en grønn jente?
Reiser jeg litt tilbake i tid, til da var jeg var ca. tolv år hadde jeg nok ikke kalt 2026-versjonen av meg selv særlig grønn. Da jeg var tolv år meldte jeg meg inn i grønn ungdom, og ut av fotballklubben fordi de ble sponsa av Eqinor og vi spilte på kunstgress… Jeg ble vegetarianer, kjøpte alle klærne mine brukt og begynte å gråte da jeg var på Gardermoen. På mange måter er jeg litt imponert over at jeg var SÅ dedikert, men heller ikke så veldig overrasket over at den enorme dedikasjonen sakte, men sikkert har dabbet litt av.
Jeg tror det skyldes primært to ting. For det første tror jeg tolv år gamle meg levde en VELDIG streng og moraliserende livsstil som var alt annet enn bærekraftig og sunt i lengden. Det var altoppslukende og strengt, og noe jeg har brukt litt tid på å løsrive meg fra. Jeg tror det er viktig å leve grønt, men uten at du kutter og ofrer alt for mye. For fotball er gøy, og det synes jeg man skal spille, også kan man heller endre det politisk parallelt. Klær er bra å kjøpe brukt, men det å kunne kjøpe seg en bukse og t-skjorte som passer en gang i blant synes jeg burde være en selvfølge. Det samme gjelder kjøtt. Det finnes så mange ulike måter å produsere kjøtt på, og lokal produsert norsk kjøtt, i moderate mengder, kombinert med et vegetarisk kosthold synes jeg også burde være lov.
Jeg tror og kampviljen min har dabbet litt av på grunn av manglende politisk vilje og handling fra de store partiene, olje olje olje er som grillet inn hodene på de mektigste politikerne i verden, på tross av at vi vet at vi står overfor den største økologiske kollapsen og klimakrisen i historien. I tillegg har verden blitt et kaotisk sted de siste ti årene, og det å endre hele økonomien til fornybart er både omfattende og dyrt. Men perspektivet om at olje er med på å gjøre verden mer ustabil glemmes gang på gang i de store beslutningene, og perspektivet om at å fortsette med fossilt vil bli dyrere for samfunnet i lengden blir gang på gang gjemt.
Jeg synes det er viktig å si at jeg ikke vil at vi skal gå over til fornybart fordi jeg synes det virker lett som en plett, men fordi det er helt nødvendig. Vi er nødt til å innføre drastisk politisk endring, for å verne om vår felles fremtid som allerede har begynt å oppleve konsekvensene av fatal klimapolitikk. Og Norge, med alle våre enorme ressurser burde tørre og gå frem som et eksempel, og bruke ressursene våre til å bane vei inn i en fornybar verden.
I den verden vi lever i i dag, føles det ganske feigt og teit å si at jeg ikke orker å engasjere meg mer. Jeg er ikke en klimaversting,og jeg spiser fortsatt ganske grønt og kjøper lite klær, men jeg kjenner, eller har kjent på, en voksende motløshet de siste årene…hva er poenget??
Det er her grønne jenter 2.0 kommer inn for min del. Når Nora, Lydia, Hilja og jeg har møttes har vi vel vært ganske enige om at vi er lei av å være moraliserende og følge prosjekt perfekt grønn jente til punkt og prikke. Vi er alle enige om at tiden er inne for å redefinere hva det vil si å være en grønn jente i 2026.
For i den verdenen vi lever i i dag føles det både viktigere enn noen gang å engasjere seg, og mer demotiverende enn noen gang å kjempe for vår felles fremtid.
Etter at jeg i fjor skrev et innlegg i VG om denne motløsheten var responsen enorm og jeg forstod at vi er mange som kjenner på den samme motløsheten overfor klimapolitikken i verden. Derfor tror jeg det er viktig å ta tak i hvordan vi kan gjøre klimaengasjement hot igjen, og få det til å vare, engasjere og ikke minst være gøy!!
Så selv om jeg kanskje ikke er en grønn jente gjennom øynene til tolv år gamle meg, er jeg gråere og gladere, og vil finne ut av hvordan jeg kan bli litt grønnere igjen, og fortsatt være glad.
Jeg gleder meg til å utforske hva det vil si å være grønn jente i 2026, og finne mer ut av hvordan man kan leve grønt, uten å bli en total grønnskalle….
Until next time, xoxo Sofie