Pappa hadde sommerjobb som brefører da han var ung. Det ville jeg også gjøre når jeg ble stor tenkte jeg da jeg var mindre. Etter hvert som jeg ble litt eldre begynte jeg å tvile på om det i det hele tatt var noe vits i å investere tid og penger i bre, i den overopphetede verdenen vi lever i i dag, der breene uansett smelter vekk i rekordfart. Hvorfor skal jeg gidde å lære om noe som snart vil forsvinne? Denne sommeren passet det seg likevel å ta et brekurs, og forrige uke var en venninne og jeg fem dager på bre. Kjennes det verdt det, og hvorfor skal jeg bry meg om en isbre?
Brekurset ble holdt på nigardsbreen, en arm av jostedalsbreen og kanskje en av de mest besøkte brearmene i hele Norge. Hvert år registreres det at rundt 160 000 turister besøker nigardsbreen. Det kommer folk fra hele verden for å både se, kjenne og gå på det som en gang formet verden rundt oss, men som i dag kun ligger som en rest og et vitne på en tid der naturen en gang fikk herje fritt. I tillegg til at det registreres mange turister på nigardsbreen, er registreringen av sprengte varmerekorder i verden blitt hverdagskost i mediene..
På tross av alle folkene som besøkte breen føltes det likevel utrolig øde å gå rundt på breen. Jo lengre innover man gikk, desto mer isolert ble man og man fikk en følelse av å gå i en is labyrint man måtte huske hvor man kom fra for å ikke gå seg vill mellom sprekkene. Det var også kult å se oppover de bratte fjellsidene å se hvordan isen en gang hadde formet dalen vi nå stod i, men det var også noe ganske trist med å være på breen, fordi man ble minnet på at den snart vil forsvinne.
Da vi gikk opp mot breen forrige uke prøvde jeg å tenke på hva jeg egentlig synes er trist med at isbreene forsvinner. For min by-personlighet er det i grunn ett fett om de breene ligger der eller ikke, jeg merker jo ikke noe til dem når jeg lever Oslo-livet. Ser jeg på smelting av breene på et mer personlig plan synes jeg det er trist fordi jeg har vokst opp med å bli tatt med på bre med familien min, og tanken på at den opplevelsen, og muligheten holder på å smelte vekk er jo trist i seg selv. Men det er så mye andre ting som skjer i verden, at jeg kanskje bare må leve med den tristheten, og heller fokusere på de forandringene som er mer akutte for verden akkurat nå….
Likevel klarte jeg ikke helt å legge sorgen over at breene smelter helt fra meg, og hvorfor jeg synes det er viktig å tenke over. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake innså jeg at mye av min isbreesorg og nostalgi bunner i symbolikken bak at isbreene våre smelter. Breene har formet hele landet, og grunnen vi står på. De vitner om en tid der naturen var i full kontroll, og verden stoppet opp på grunn av dens dominans. I dag derimot, ligger de bare som en våt katt i enden av mange av Norges daler, som en attraksjon, et minne og en scene for kule bilder på instagram.
Det er mye sykt som skjer i verden om dagen, og isbreer er kanskje det jeg tenker minst på når jeg er hjemme. Likevel synes jeg det er viktig å huske på, og minne oss på at måten vi lever på, og konsekvensene av klimaendringene også er at mektig natur blir svak, og det sier kanskje litt om hvor mye makt vi mennesker har? Både til å skade, og til å reparere det vi holder på å ødelegge….
sofie
Legg igjen en kommentar