Blogg

Isbreene smelter, naturen bygges ned og klimaet endrer seg i rekordfart. La oss borre oss ned til grunnfjellet ved foten av en av Norges mest unike nasjonalparker, og frakte tusenvis av turister opp, slik at alle som vil kan se den smeltende breen på nært hold. Slik jeg ser det burde vi heller borre oss ned i kjernen av hva norsk natur er, og hvordan, og hvorvidt vi skal selge det som et produkt for turister i fremtiden. Vi bygger norsk natur ned i rekordfart, og jeg lurer på når grensa er nådd? 

Det at det akkurat nå vurderes å bygge en gondol bane på Jostedalsbreen er skremmende av flere grunner. Det er skremmende fordi driften er avhengig av en jevn strøm av turister, som reiser med forurensede fly og skip fra andre siden av kloden. Det er skremmende fordi vi ødelegger uberørt natur, et fristed for både dyr og mennesker. Det er skremmende fordi vi nok en gang setter økonomisk profitt, foran verdien av uberørt norsk natur.  

Det er likevel ikke til å stikke under stol at turister er en god inntektskilde for mange norske kommuner. I fjor sommer jobbet jeg på en turisthytte langt til fjells, der det likevel var mulig for turister å komme seg til på vei. Flere ganger i løpet av sommeren kom det busser proppfulle av cruise turister for å se og føle på det norske hyttelivet. Vi stod på rekke og rad, og serverte hjemmelagde vafler med syltetøy og brown cheese til smilende og takknemlige amerikanere og briter. Videre satte turstiene seg ved de gamle trebordene, tok en bit av vaffelene og ca hundre bilder og rullet tilbake ned i fjorden. De hadde fått oppleve det de trodde var ekte norsk hytteliv. 

Denne opplevelsen, dette produktet om å selge autentiske norske naturopplevelser til turister fra verden over er en økende praksis i flere norske kommuner. Jeg skjønner godt hvor det kommer fra. Vi fikk solgt haugevis med vafler de dagene turistene kom, i tillegg var det på mange måter fint å vise frem det som var typisk norsk. Likevel stiller jeg med spørrende til hvor høy pris vi er villige til å betale for å bygge ned norsk natur, for å vise frem til turister. Utbygging av uberørt natur er et økende problem i Norge. Et problem fordi vi spiser opp av det som er selve livsgrunnlagte vårt. Ikke bare når det gjelder naturen ytelsesevne av praktiske årsaker, men også fordi vi ødelegger et fristed for både mennesker og dyr. I likhet med turistene, vil de fleste av oss nordmenn at komfort og naturopplevelser skal gå hånd hanske. Mange nordmenn vil ha store hytter, med hundre fasiliteter og gode bakker med mange heiser og turister vil oppleve norske fjell i sneakers og paljetter. Er det slik vi ønsker å både vise frem, og benytte oss av norsk natur?

Jeg synes det er på høy tid at vi snakker om hva vi synes kjernen av norske naturopplevelser skal være. Kanskje det er nettopp den enkeltheten, turen, veien er målet eller noe sånt vi bør satse på?

Jeg synes det er viktig at vi er gjestfrie og imøtekommende – men vi må også tørre å sette grenser. Norsk natur kjennetegnes av store, åpne, uberørte områder – der vi kan bevege oss fritt over flere dager. Det er nettopp denne frie naturen som er i ferd med å forsvinne. Og når den er borte, er det ikke lenger noe ekte å vise frem.

Nok er nok. Vi må tenke nytt om hvordan vi selger norsk natur som produkt – og begynne å respektere og forholde oss til de vernede naturområdene vi har igjen.

Xoxo Sofie

Pappa hadde sommerjobb som brefører da han var ung. Det ville jeg også gjøre når jeg ble stor tenkte jeg da jeg var mindre. Etter hvert som jeg ble litt eldre begynte jeg å tvile på om det i det hele tatt var noe vits i å investere tid og penger i bre, i den overopphetede verdenen vi lever i i dag, der breene uansett smelter vekk i rekordfart. Hvorfor skal jeg gidde å lære om noe som snart vil forsvinne? Denne sommeren passet det seg likevel å ta et brekurs, og forrige uke var en venninne og jeg fem dager på bre. Kjennes det verdt det, og hvorfor skal jeg bry meg om en isbre? 

Brekurset ble holdt på nigardsbreen, en arm av jostedalsbreen og kanskje en av de mest besøkte brearmene  i hele Norge. Hvert år registreres det at rundt 160 000 turister besøker nigardsbreen. Det kommer folk fra hele verden for å både se, kjenne og gå på det som en gang formet verden rundt oss, men som i dag kun ligger som en rest og et vitne på en tid der naturen en gang fikk herje fritt. I tillegg til at det registreres mange turister på nigardsbreen, er registreringen av sprengte varmerekorder i verden blitt hverdagskost i mediene..

På tross av alle folkene som besøkte breen føltes det likevel utrolig øde å gå rundt på breen. Jo lengre innover man gikk, desto mer isolert ble man og man fikk en følelse av å gå i en is labyrint man måtte huske hvor man kom fra for å ikke gå seg vill mellom sprekkene. Det var også kult å se oppover de bratte fjellsidene å se hvordan isen en gang hadde formet dalen vi nå stod i, men det var også noe ganske trist med å være på breen, fordi man ble minnet på at den snart vil forsvinne.   

Da vi gikk opp mot breen forrige uke prøvde jeg å tenke på hva jeg egentlig synes er trist med at isbreene forsvinner. For min by-personlighet er det i grunn ett fett om de breene ligger der eller ikke, jeg merker jo ikke noe til dem når jeg lever Oslo-livet. Ser jeg på smelting av breene på et mer personlig plan synes jeg det er trist fordi jeg har vokst opp med å bli tatt med på bre med familien min, og tanken på at den opplevelsen, og muligheten holder på å smelte vekk er jo trist i seg selv. Men det er så mye andre ting som skjer i verden, at jeg kanskje bare må leve med den tristheten, og heller fokusere på de forandringene som er mer akutte for verden akkurat nå….

Likevel klarte jeg ikke helt å legge sorgen over at breene smelter helt fra meg, og hvorfor jeg synes det er viktig å tenke over. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake innså jeg at mye av min isbreesorg og nostalgi bunner i symbolikken bak at isbreene våre smelter. Breene har formet hele landet, og grunnen vi står på. De vitner om en tid der naturen var i full kontroll, og verden stoppet opp på grunn av dens dominans. I dag derimot, ligger de bare som en våt katt i enden av mange av Norges daler, som en attraksjon, et minne og en scene for kule bilder på instagram. 

Det er mye sykt som skjer i verden om dagen, og isbreer er kanskje det jeg tenker minst på når jeg er hjemme. Likevel synes jeg det er viktig å huske på, og minne oss på at måten vi lever på, og konsekvensene av klimaendringene også er at mektig natur blir svak, og det sier kanskje litt om hvor mye makt vi mennesker har? Både til å skade, og til å reparere det vi holder på å ødelegge….

sofie

Hei bloggen! 

Jeg heter Nora. Jeg er 26 år gammel og grønn. Jeg skal presentere meg og min reise gjennom miljøengasjert oppvåkning, intenst politisk engasjement, dundrende aktivisme-smell og forsiktig gjenopplivning ved en senere anledning. 

Nå vil jeg først fortelle at jeg føler på mye politisk håp om dagen. Det er kanskje ikke en setning du hører så ofte for tiden? Det betyr ikke at jeg ikke er bekymret for Iran, Gaza, Trump eller dieselkameratene på Stortinget. Men i det siste har jeg samlet på små kilder til håp. Det er vår. Det blir grønt i år også. (Ja, våren kommer for tidlig, ikke ødelegg den gode stemningen enda…) 

Et bakgårdsloppis i borettslaget minner meg på at både rett under og ved siden av meg bor det folk jeg sjelden hilser på som også vil ha fellesskap, klimakutt og vintageboots. 

I den tyske delstaten Baden-Württemberg har flertallet av 11 millioner innbyggere valgt trygg grønn styring og fornybar energi i møte med Trump og høye oljepriser. Cem Özdemir fra De Grønne ble valgt som den andre grønne ministerpresidenten på rad, 

I den tyske delstaten Baden-Württemberg har flertallet av 11 millioner innbyggere valgt Cem Özdemir fra De Grønne som ministerpresident. I møte med Trump og høye oljepriser vant hans budskap om trygg grønn styring og fornybar energi fram. 

I Ungarn har de kastet Orban ut på gata. Marienlyst skole har anlagt en stor kjøkkenhage som tverrfaglig læringsarena. Små og store seire lyser opp hverdagen min. Og sakte men sikkert kommer gnisten tilbake.

Gnisten og jeg har hatt det litt tøft de siste årene. En av grunnene til at jeg mista gnisten for noen år siden var at jeg sluttet å bare henge med folk med gnisten. Jeg begynte å henge med folk som flyr på helgeturer til London, og da ryker gnisten med en gang. I det siste har jeg chaset gnisten ved å se på folk med mye gnisten på internett. Folk med skjegg og dinglete øredobber som bor på kollektivgård og lever for naturen. Hvis de kan dyrke permakulturrødbeter, kompostere døde dyr og oppdra barn i naturen så kan vel jeg for svingende ta toget til Erasmus-utveksling i Sør-Tyskland! 

Her tenkte jeg å dele noen sære kulturuttrykk som kanskje kan gi deg samme effekten. 

Sære kulturuttrykk som kanskje kan inspirere til grønn handling:

Radical Neighbouring – The Farm Where Nothing is for Sale av Campfire Stories

Denne dokumentaren om en bondegård som gir bort all maten de lager til naboene sine, rørte meg. Den minte meg på at selv om kapitalismen forteller oss at vi bør være kalde, profittmaksimerende egoister, så ligger det en spirituell belønning i å motstå dette presset. (Obs: For ordens skyld. Jeg har ikke sett resten av innholdet på YouTube-kanalen Campfire Stories og vet ikke om det er bra. Jeg ser at de har litt innhold om naturlig fødsel. Det er ikke sikkert jeg heier på det som blir sagt der.)

Compost Me! av Gazelle Gaignaire

Her blir det sært. Denne dokumentaren på ARTE handler om å kompostere døde mennesker. I dag kremeres eller begraves de fleste av oss. Kompostering er et økologisk alternativ som tillater oss å vende tilbake til kretsløpet og bidra med næring. I dokumentaren følger vi noen av aktivistene som jobber for legalisering av humankompost. Blant disse er en sukkersøt kvinnelig fransk begravelsesagent som jeg ikke kommer til å glemme med det første. Dokumentaren overbeviste meg. Legaliser humankompost i Norge nå! 

Naturfilosofi av Sigurd Hverven er en bok om filosofi for naturen for deg som ikke er vant til å lese filosofi. Hverven viser hvordan menneskesentrisk natursyn har formet systemet vi har i dag, og hvordan vi kan komme oss videre. Da jeg leste den følte jeg meg trøstet, inspirert og utfordret. Kanskje den kan gjøre det samme for deg. 

Lykke til med gnisten!

PS: Jeg vil lage et grønt kart over Oslo. Hvor er de gode bruktbutikkene, ombruksbodene og andelsgårdene? Kommenter innlegget eller send oss et tips på gronnejenter@gmail.com 🙂

PPS: Vil du skrive gjesteinnlegg om noe som inspirerer deg? HMU.